Hvem giftet seg med Cleopatra VII?
Ptolemy XIII Theos Philopator gift Cleopatra VII i .
Ekteskapet ble avsluttet i .
Ptolemy XIV of Egypt gift Cleopatra VII i .
Ekteskapet ble avsluttet i .
Mark Antony gift Cleopatra VII i .
Ekteskapet ble avsluttet i .
Cleopatra VII
Cleopatra VII Thea Philopator (Koine Greek: Κλεοπάτρα Θεά Φιλοπάτωρ, lit. 'Cleopatra father-loving goddess'; 70/69 BC – 10 or 12 August 30 BC) was Queen of the Ptolemaic Kingdom of Egypt from 51 to 30 BC, and the last active Hellenistic pharaoh. A member of the Ptolemaic dynasty, she was a descendant of its founder Ptolemy I Soter, a Macedonian Greek general and companion of Alexander the Great. Her first language was Koine Greek, and she is the only Ptolemaic ruler known to have learned the Egyptian language, among several others. After her death, Egypt became a province of the Roman Empire, marking the end of the Hellenistic period in the Mediterranean, which had begun during the reign of Alexander (336–323 BC).
Born in Alexandria, Cleopatra was the daughter of Ptolemy XII Auletes, who named her his heir before his death in 51 BC. Cleopatra began her reign alongside her brother Ptolemy XIII, but a falling-out between them led to a civil war. Roman statesman Pompey fled to Egypt after losing the 48 BC Battle of Pharsalus against his rival Julius Caesar, the Roman dictator, in Caesar's civil war. Pompey had been a political ally of Ptolemy XII, but Ptolemy XIII had him ambushed and killed before Caesar arrived and occupied Alexandria. Caesar then attempted to reconcile the rival Ptolemaic siblings, but Ptolemy XIII's forces besieged Cleopatra and Caesar at the palace. Shortly after the siege was lifted by reinforcements, Ptolemy XIII died in the Battle of the Nile. Caesar declared Cleopatra and her brother Ptolemy XIV joint rulers, and maintained a private affair with Cleopatra which produced a son, Caesarion. Cleopatra traveled to Rome as a client queen in 46 and 44 BC, where she stayed at Caesar's villa. After Caesar's assassination, followed shortly afterwards by the sudden death of Ptolemy XIV (possibly murdered on Cleopatra's order), she named Caesarion co-ruler as Ptolemy XV.
In the Liberators' civil war of 43–42 BC, Cleopatra sided with the Roman Second Triumvirate formed by Caesar's heir Octavian, Mark Antony, and Marcus Aemilius Lepidus. After their meeting at Tarsos in 41 BC, the queen had an affair with Antony, which produced three children. Antony became increasingly reliant on Cleopatra for both funding and military aid during his invasions of the Parthian Empire and the Kingdom of Armenia. The Donations of Alexandria declared their children rulers over various territories under Antony's authority. Octavian portrayed this event as an act of treason, forced Antony's allies in the Roman Senate to flee Rome in 32 BC, and declared war on Cleopatra. After defeating Antony and Cleopatra's naval fleet at the 31 BC Battle of Actium, Octavian's forces invaded Egypt in 30 BC and defeated Antony, who committed suicide. After his death, Cleopatra reportedly killed herself, probably by poisoning, to avoid being publicly displayed by Octavian in a Roman triumphal procession.
Cleopatra's legacy survives in ancient and modern works of art. Roman historiography and Latin poetry produced a generally critical view of the queen that pervaded later Medieval and Renaissance literature. In the visual arts, her ancient depictions include Roman busts, paintings, sculptures, cameo carvings and glass, Ptolemaic and Roman coinage, and reliefs. In Renaissance and Baroque art, she was the subject of many works including operas, paintings, poetry, sculptures, and theatrical dramas. She has become a pop culture icon of Egyptomania since the Victorian era, and in modern times has appeared in the applied and fine arts, burlesque satire, Hollywood films, and brand images for commercial products.
Les mer...
Ptolemy XIII Theos Philopator
Ptolemaios XIII (født 62/61 f.Kr., død 13. januar(?) 47 f.Kr.) hersket 51 f.Kr.–13. januar(?) 47 f.Kr.) og var en av de siste medlemmene i ptolemei-dynastiet i Egypt.
Han var sønn av farao Ptolemaios XII av Egypt og etterfulgte ham våren 51 f.Kr. som medhersker med sin eldre søster Kleopatra VII. I oktober 50 f.Kr., ble han forfremmet til likestilt med sin søster, selv om Pothinus fungerte som regent for ham. Våren 48 f.Kr. forsøkte Ptolemaios og Pothinus å kaste Kleopatra for å gjøre Ptolemaios til enehersker. Pothinus ønsket å være makten bak tronen. De klarte å få henne til å flykte fra Alexandria, men hun organiserte snart sin egen hær og en borgerkrig startet i Egypt. Snart begynte en annen søster, Arsinoe IV, av dem å kreve tronen, noe som kompliserte situasjonen.
På dette tidspunktet kom den beseirede romerske generalen Pompeius til Egypt for å søke tilflukt fra sin rival Julius Cæsar. Til å begynne med lot Ptolemaios og Pothinus som om de aksepterte hans forespørsel, men den 29. september 48 f.Kr. myrdet Pothinus generalen personlig i håp om å vinne Caesars gunst da den seirende generalen ankom. Da Caesar kom ble han møtt med hodet til sin avdøde rival og tidligere allierte, men skal reagert med avsky i stedet for å ha blitt fornøyd. Kleopatra viste seg å lykkes bedre i å vinne Caesar sin gunst og ble hans elsker. Caesar ordnet henrettelsen av Pothinus og den offisielle tilbakekomsten på tronen for Kleopatra, selv om hun aldri offisielt abdiserte, og hennes ekteskap med Ptolemaios.
Fortsatt bestemt på å kaste Kleopatra, allierte Ptolemaios seg med Arsinoe IV og sammen organiserte de fraksjoner av hæren som var lojal mot dem mot de som var lojale mot Kleopatra og den relativt lille delen av Caesars hær som hadde fulgt ham til Egypt. Slaget mellom de krigende fraksjonene skjedde i midten av desember i 48 f.Kr. inne i selve Alexandria som led store skader inkludert ifølge noen kilder brenningen av noen av bygningene som utgjorde biblioteket i Alexandria. Ankomsten av romerske forterkninger fra Pergamum gav seieren til Caesar og Kleopatra, og Ptolemaios og Arsinoe måtte flykte fra byen. Ptolemaios skal ha druknet 13. januar 47 f.Kr. mens han forsøkte å krysse Nilen. Om han forsøkte å flykte videre eller var på vei mot forhandlinger forblir usikkert i våre kilder fra tiden. Kleopatra forble den ubestridte herskeren av Egypt selv om hun utropte sin yngre bror Ptolemaios XIV av Egypt som hennes nye medhersker.
Les mer...Cleopatra VII

Ptolemy XIV of Egypt
Ptolemaios XIV (levde 60/59 f.Kr.–44 f.Kr., hersket 47–44 f.Kr.) var sønn av Ptolemaios XII av Egypt og en av de siste medlemmene av ptolemei-dynastiet i Egypt.
Etter at hans eldre bror Ptolemaios XIII døde 13. januar 47 f.Kr., ble han utropt til farao og medhersker av deres eldre søster og gjenværende farao Kleopatra VII. Kleopatra giftet seg også med sin nye medhersker, men fortsatte å fungere som elskerinne av den romerske diktator Julius Cæsar. Det er antatt at Ptolemaios hersket kun i navnet, mens Kleopatra beholdt autoriteten for seg selv. 15. mars 44 f.Kr. ble Caesar myrdet i Roma av en gruppe konspiratører hvis mest kjente medlemmer var Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus. Ptolemaios fulgte ham snart i døden. En inskripsjon som viser at han var i live, var datert 26. juli 44 f.Kr. Det er blitt antatt, men forblir usikkert, at Kleopatra forgiftet sin medhersker for å skifte ham ut med Ptolemaios XV Cæsarion, hennes sønn med Caesar som ble utropt til medhersker 2. september 44 f.Kr. og som hans mor ville støtte som etterfølger av sin far.
Les mer...Cleopatra VII

Mark Antony
Marc Antoine, en latin Marcus Antonius (M•ANTONIVS•M•F•M•N), né le à Rome (République romaine) et mort le à Alexandrie (Égypte), est un homme politique et militaire romain
Après une jeunesse turbulente aux côtés notamment de Curion et Publius Clodius Pulcher, il sert de 57 à dans l'armée avec le grade de chef de la cavalerie en Syrie, Judée et Égypte, sous le commandement de Gabinius.
En , il rejoint Jules César et combat lors de la Guerre des Gaules au siège d'Alésia (juillet-septembre 52 av. J.-C.). Il participe ensuite à la guerre civile contre Pompée, durant laquelle il s'illustre politiquement en défendant la cause de César en tant que tribun de la plèbe en , et militairement lors de la victoire à Pharsale l’année suivante. Lors des campagnes de César en 48-, Marc Antoine est nommé maître de cavalerie et s'occupe de l'administration de l'Italie et de Rome en l'absence du dictateur. Il s'acquitte mal de sa tâche et perd un temps la confiance de César. Il devient cependant son co-consul pour l'année
Après l'assassinat de César, Marc Antoine, alors consul, parvient à se maintenir au pouvoir tout en éloignant les conjurés, mais face à l'hostilité du Sénat, mené par Cicéron et par le petit-neveu et fils adoptif de César, Octavien, il se trouve rapidement isolé, puis vaincu lors de la guerre civile de Modène et déclaré « ennemi public ». Cependant, il réussit ensuite à réunir l'armée la plus importante d'Occident, grâce au ralliement de Ventidius Bassus, puis à ceux plus ou moins volontaires de Lépide, Munatius Plancus et Asinius Pollion. Devant le renouveau de la cause pompéienne et républicaine ainsi que la mise à l'écart d'Octavien, il forme avec celui-ci et Lépide une alliance pour se partager la République romaine : le second triumvirat. Cela représente l'union des héritiers politiques de César face au Sénat et aux « Républicains », partisans des meurtriers du dictateur.
Les triumvirs sont victorieux des Républicains lors de la bataille de Philippes en et Marc Antoine, grand artisan de cette victoire, se réserve la réorganisation des provinces d'Orient tout en gardant le contrôle des Gaules. À la suite de la guerre civile de Pérouse, où ses partisans sont vaincus, le pacte de Brindes et la paix de Misène répartissent les terres romaines en 40 et L'Occident revient à Octave tandis qu'Antoine est confirmé en tant que maître de l'Orient, perdant cependant les Gaules, Lépide gardant l'Afrique et Sextus Pompée les îles italiennes et le Péloponnèse. Antoine se remarie avec Octavie, sœur d'Octave.
Il se consacre notamment à la lutte contre les Parthes qui sont passés à l'offensive. Un de ses lieutenants, Ventidius Bassus réussit dans un premier temps à les repousser et triompher des Parthes, puis, avec le soutien financier et militaire du principal vassal romain en Orient, l'Égypte ptolémaïque de Cléopâtre VII, Antoine organise une offensive de très grande ampleur qui tourne à la déroute en , la situation revenant au statu quo précédant le conflit. Antoine rompt alors définitivement avec Octave, s'installe en Égypte, vivant avec la reine Cléopâtre, auparavant mise sur le trône d’Égypte par Jules César lui-même. Antoine réorganise en dix années la totalité de l’Orient romain et s'y comporte comme un prince hellénistique.
Octavien, qui s'est débarrassé de Lépide et Sextus Pompée en Occident, se pose très habilement en défenseur de la civilisation romaine contre les ambitions de Cléopâtre et la « déviance orientalisante » d'Antoine, qui a rompu avec sa sœur pour une reine étrangère, et provoque la guerre entre les deux rivaux en Le commandant de la flotte d'Octave, Vipsanius Agrippa, l'emporte en lors de la bataille d'Actium. Acculés par les légions octaviennes, Antoine puis Cléopâtre se suicident au début du mois d'
Les actions politiques de Marc Antoine auprès de César puis au sein du second triumvirat participent à la chute de la République romaine. En , quelques années après la mort d'Antoine à Alexandrie, le Sénat décerne à Octave les titres de Princeps et surtout d'« Auguste », jusque-là réservé aux dieux, ce qui marque la fin de la période républicaine et le début de l'Empire romain.
L'historiographie antique est influencée par la propagande augustéenne et est globalement défavorable à Antoine à partir du moment où il est maître de l'Orient et qu'il rencontre Cléopâtre. L'image de cette dernière est noircie afin d'en faire l'adversaire malfaisant de Rome et le mauvais génie de Marc Antoine.
Les mer...